Hva er min jobb, hva er din jobb?
Sist oppdatert:Du har fått et mandat. Det har andre også. Ta ansvar for din egen jobb, og la andre ta ansvar for sin.
En hektisk morgen tok jeg meg selv i å smøre matpakker for barna. De var sent ute, og jeg ville hjelpe dem å rekke skolen. Problemet er bare at det var ikke min oppgave. Det var barnas ansvar å rekke skolen med matpakke i sekken. Men for tredje gang denne uka hadde jeg rykket inn og overtatt deres jobb.
Kanskje ville jeg fortsatt med det i noen år til, hadde det ikke vært for et konsept fra den tyske psykologen Alfred Adler: Oppgavesortering (Aufgabentrennung).
Å gjøre lekser er barnets oppgave. Hvis foreldrene overtar oppgaven ved å befale barnet å gjøre lekser, har de grepet inn i et annet menneskes oppgaver. Vi må ha med oss perspektivet «Hvem sin oppgave er dette?» og hele tiden skille våre egne oppgaver fra andres.
Adler mente at angst og konflikt kommer av at blander deg inn i andres oppgaver, eller at andre blander seg inn i dine.
I stedet må du gjøre dine oppgaver så godt som mulig, og la andre gjøre sine.
Hvordan vet du hvem sin oppgave det er? Spør: «Hvem er det som i siste instans kommer til å få resultatet av valget som blir tatt?»
Det gjelder både fysiske oppgaver, men også sosiale eller psykologiske: Det er ikke din oppgave å bekymre deg over hva andre vil tenke om foredraget ditt. Det er de andres jobb. Din oppgave er bare å forberede deg godt.
Vi ser det også på jobb hvor både enkeltpersoner og hele avdelinger prøver å ta ansvar for noe de ikke kan kontrollere. Det er ikke HR-avdelingens ansvar å holde sykefraværet nede. De kan legge til rette for god helse, men både den ansatte selv og nærmeste leder har bedre forutsetninger for å få folk tilbake i jobb.
Slipp taket
Da jeg jobbet med ledergruppeutvikling, visste jeg aldri helt hvordan prosessen kom til å bli. Jeg husker særlig én gruppe som med god grunn ønsket seg psykologisk trygghet. Mot slutten av en samling turte folk for første gang å være åpne med hverandre og snakke ærlig om problemene i gruppa. De var på vei til å bli en velfungerende ledergruppe.
Men da kvelden kom og ølen var drukket, valgte sjefen å skjelle ut en av sine ansatte i alles påsyn.
Det var blytungt for ham som tok i mot. For meg, den innleide fasilitatoren, var det frustrerende. Det vil si, helt frem til jeg kom på at det var jo ikke mitt ansvar at de ble en effektiv ledergruppe. Det var deres jobb, og særlig sjefens. Min oppgave var å gi råd og mulighet til å bli bedre, men sjefens sabotasje var utenfor min kontroll. Not my circus, not my monkeys.
Noen ganger er det befriende å slippe taket.
Kjenn ditt mandat
Andre ganger er det motsatt. Da blander vi oss fordi det er mer frustrerende å bare se på.
Det er gode intensjoner bak vår inngripen. Men det gjør det ikke noe mer effektivt.
I en tidligere jobb fikk vi inn en ny salgssjef. Det tok rett under en uke før han var blitt upopulær i hele bedriften. Fra første dag fortalte han alle han møtte hvordan de burde gjøre jobbene sine. Han kontret ethvert «velkommen til oss»-møte med en motleksjon. Hans jobb sluttet åpenbart ikke ved salg, for han lot det skinne gjennom at han ville gjort det bedre enn oss i de fleste funksjoner. Han ble ikke lenge i jobben.
La andre gjøre sin jobb. Kanskje utfører de den ikke slik du ville gjort. Da kan du være en hjelper. Men du må ikke overta den.
Do not try to do too much with your own hands. Better the Arabs do it tolerably than that you do it perfectly. It is their war, and you are to help them, to win it for them.
Tenk langsiktig
Hvis du ofte blander deg inn for å redde dagen, kan det være du er i et endelig spill. I boken Finite and Infinite Games, hevder forfatter James Carse at alt i livet er ett av to typer spill:
Endelige spill har en klar slutt, faste roller og vinnere og tapere. For eksempel kan et mål være å hver dag få barna til skolen med en form for matpakke. Jeg er villig til å gripe inn for å vinne matpakkespillet.
I et uendelig spill, derimot, er ikke målet å vinne, men å fortsette å spille. Et eksempel på uendelig spill er det langsiktige forholdet til mine barn. Det er ingen vinnere eller tapere, men vi har flere mål samtidig: At de skal lære å ordne seg selv, mestre oppgaver, at vi skal fortsette å ha en god relasjon og at vi ikke skal bli snakket om på skolen i for mange år etter at siste barn har gått ut.
Når du er i et uendelig spill behøver du ikke vinne hver gang, og da trenger du heller ikke gripe inn «bare denne ene gangen». I stedet vil du heller lære folk å løse sine egne problemer. Hvis de har et klart mandat og utsikt til å få ferdighetene som trengs, er det ikke så farlig om de ikke leverer mønsterbesvarelser fra dag én.
I uendelige spill senker folk skuldrene og blir mer opptatt av hvem de er i ferd med å bli enn hva de oppnår i denne runden. Da forsvinner også fristelsen til å gripe inn i det som ellers hadde vært noens mulighet til å vokse.
⚖️Overslaget
Du skal ikke bli likegyldig eller passiv til at andre strever. Du skal heller ikke bli firkantet og si nei til oppgaver som ikke er i din stillingsinstruks. Noen ganger må du gripe inn. Og du kan alltid være interessert og nysgjerrig.
Poenget er å holde litt tilbake, så du utruster i stedet for å overstyre. Om noen andre er tettere på problemet, la dem løse det, til alles beste.
Not my circus-galleriet
Jeg er en mann med hobbyer. En av dem er å samle på «Not my circus, not my monkeys»-tweeter:
