Andreas Marstad

Insentiver: Så enkle og nært kilden som mulig

Sist oppdatert:

Snarveien: Skru opp prisen på det du vil ha mindre av – og la folk selv tilpasse seg finne ut hvordan de vil skru ned forbruket.

For å endre folks adferd er det fristende å lage kompliserte ordninger. Kanskje begynner vi med en enkel ordning, men så blir den stadig mer kompleks etterhvert som det tyter ut på nye steder, og vi må slå ned på smutthullene som oppstår.

Men på et eller annet tidspunkt kunne det være verdt å spørre seg: «Hadde vi klart oss med en enklere løsning?»

Gi meg en enkel CO2-avgift

Ta CO2-utslipp for eksempel. Spør du økonomene, vil de si at løsningen er en avgift så nærme kilden som mulig.

Øker du prisen på noe, vil folk ha mindre av det. Og det er egentlig alt du trenger å gjøre.

I stedet for å administrere ordninger for bilkjøring, flyreiser, asfaltinnhold og alle de andre bruksområdene til olje og gass, lager du bare én ordning: En avgift per CO2-enhet som pumpes opp. Du slipper særregler og unntak, forhandlinger og prisjusteringer om du legger avgiften nært til kilden. Det er forutsigbart og treffer bredt.

Når du har lagt på en flat avgift, lar du folk være i fred til å selv komme på smarte løsninger for å erstatte olje og gass med bedre alternativer.

Du trenger ikke måltall, forpliktelser, bærekraftsrapporter og nye stillinger. Alt det har nok en effekt, men de kommer også med et enormt effektivitetstap. For hver smarte regel, betyr det i beste fall vekst i byråkratiet. I verste fall får du både mer byråkrati og andre uønskede effekter (se også pytonhistorien fra India).

Tenk på noen av tiltakene vi har innført de siste årene:

Og så videre. Alle tiltak kommer med en kostnad, men det bør ikke være myndighetenes oppgave å detaljstyre løsningene. De angriper grenene, mens de burde angrepet stammen av problemtreet. (Se også Angrepstrær.)

Når vilkårene er forutsigbare, finner folk som regel gode løsninger selv.

Se bare på kurven over rensekostnader (Marginal Abatement Cost Curves) under. Søylene viser kostnaden ved å innføre CO2-reduserende tiltak, fra billigst (venstre) til dyrest. Høyden på søylene er hvor mange tonn CO2-reduksjon tiltaket vil føre til.

kostnadskurve for co2-reduksjon i Mexico
Kostnadskurve for CO2-utslipp i Mexico. Kilde: Johnson, T. M., C. Alatorre, Z. Romo & F. Liu (2009). Low-Carbon Development for Mexico. World Bank Publications.

Om du priser inn klimakostnaden for CO2 vil folk selv velge de mest effektive tiltakene mot utslipp. Jo mer myndighetene blander seg inn, desto mindre effektive blir tiltakene. Velg derfor tiltak som treffer bredt, men bevarer folks muligheter til å komme på smarte løsninger.

Fra CO2 til reiseregninger

Hvorfor er dette relevant for arbeidslivet?

Hvis du kan legge en avgift på noe du ikke ønsker, trenger du i prinsippet ingen andre ordninger. Prøv å lage enkle, elegante løsninger med en avgift eller belønning i stedet for å innføre godkjenningsskjemaer, rapporter, måltall og tilhørende revisjoner.

Kanskje blir ikke ordningen fullstendig sikret mot feilbruk. Men kanskje en enkel løsning med smutthull slår en komplisert løsning med smutthull?

Bedrifter er fulle av insentivordninger – noen gjennomtenkte og andre ikke. Men neste gang dere oppdager et smutthull:

🏷️Flere innlegg om insentiver her

Kilder og inspirasjon