Du trenger ikke like det, du må bare gjøre det

Ikke alle avgjørelser må vente til alle er enige. Noen ganger er det mest skånsomt å skjære gjennom, og la folk få beholde sin indre protest.

I den dypt filosofiske filmen Navy SEALS fra 1990 sier en av soldatene at han ikke akkurat gleder seg til å hoppe i fallskjerm. Sjefen svarer: «Du trenger ikke like det. Du må bare gjøre det.»

Jeg tror det finnes situasjoner der denne typen ledelse kan være mer human enn alternativet.

For hvis du krever at alle skal være enige i alle beslutninger, tar du fra dem retten til å protestere. Hvor er den indre friheten om du også må like alt du gjør?

Den slovenske filosofen Slavoj Žižek trekker en parallell til barneoppdragelse. Hvis du sier til barnet: «I dag skal vi besøke bestemor. Jeg vet du ikke liker det», da beholder barnet kontrollen over seg selv.

Men hvis du sier: «Du må vel skjønne at bestemor har lyst på besøk», da tar du fra barnet den indre kontrollen.

Du tvinger det ikke bare til å gjøre noe – du tvinger det til å ville det, og det er verre.

Ok, så er inkluderende ledelse ofte det beste for alle parter. Men C.S. Lewis skrev en gang at ingenting er mer tyrannisk enn det som gjøres for andres eget beste.

Jeg hadde en sjef som ville at vi skulle sette budsjettmålene våre selv. Men satte du dem for lavt, presset hun på for at vi skulle foreslå de tallene hun egentlig ville ha.

Hvis du så ikke nådde målet, var kritikken dobbel: Ikke bare hadde du mislyktes, men du hadde også mislyktes med noe du selv hadde foreslått.

Det er tyrannisk.

Det hadde vært bedre om hun bare sa: «Her er målet. Jeg vet det er vanskelig. Men det er dette vi styrer etter.»

Poenget er ikke at vi skal slutte med inkluderende ledelse. Men i stedet for at 100 % av beslutningene skal ha konsensus, holder det kanskje at 80 % har det?

I de siste 20 prosentene bør noen bare si: «Dette suger lut. Men det er dette vi gjør.» Da lar du folk beholde friheten til å være uenige.

⚖️Overslaget

Vi har alle hatt sjefer som har brukt «vi gjør det sånn»-hammeren lite skjønnsomt. Dette rådet er ment for deg som sitter fast i endeløse diskusjoner og ikke tør å gå videre før alle er enige.

Det er ikke en tillatelse til å være ufølsom. Som regel vinner du mye på å høre på innvendingene – folk setter seg jo ikke på bakbeina bare for å være vanskelige. Men når alle er hørt, kan du skjære gjennom, selv om de er uenige. «Everyone gets a say, but not everyone gets their way.»

Noen ganger er det lederen som ikke vet at de har lov til å gå videre med uenighet. Andre ganger har du medarbeidere som tror at alle avgjørelser må være enstemmige. Da er det kanskje på tide å oppdatere teamkontrakten og bli (noenlunde) enige om hvordan dere tar beslutninger.

Kilder og inspirasjon

• Amazons Disagree and commit er et godt eksempel på at man kan bygge en kultur for å gå videre med uenighet.
• I Forsvaret lærte jeg et godt prinsipp om når uenighet bør komme: Du har lov til å komme med så mange innvendinger du bare vil frem til beslutningen er tatt. Etter det skal du utføre den, samme hva du mener om avgjørelsen.