Andreas Marstad

Små, sterke meninger

Sist oppdatert:

Snarveien: Et venterom for snutter som kanskje blir til en artikkel en dag.

Innholdsfortegnelse (eller bla nedover)

2025

2024


Å utbedre

2025-08-21

«Just make it exist. You can make it good later.»

Jeg har skrevet mest om del én av dette rådet:

Men rådene om å ikke la det perfekte stå i veien for det som er gjort har en naturlig forlengelse: Når det først eksisterer, må du også utbedre.

Kanskje har jeg lagt for mye vekt på idéen om et dårlig førsteutkast. For eksempel da jeg oppdaget en regnefeil i illustrasjonene til Raskere Prosjekter, var jeg først innstilt på å la illustrasjonen stå som den var. «Jeg fikk jo ut artikkelen – er det så farlig om den ikke er perfekt?»

Men i sommer har jeg sett min kone i aksjon som hyttesnekker. Det er verdt å nevne her at jeg har vært heldigere med den dama enn jeg helt skjønner selv, så noen ganger er lykken større enn forstanden.

Uansett, hun listet vinduer inne på hytta. For hvert vindu ble hun flinkere, og listene satt tettere. Da hun så seg tilbake var det tydelig at hennes første vindu ikke så like proft ut som det siste.

«La det stå. Det viser bare hvor mye bedre du ble underveis,» sa jeg om det første vinduet. Men hun tok ned listene og sagde dem til på nytt, og fikk et vindu like tett og fint som de andre.

Her har jeg noe å lære av henne: Det er bra å senke terskelen for å komme i gang, men jeg må huske å heve den igjen når jeg begynner å få det til.

Det er en knekk i stoltheten å ta ned første versjon og sette opp noe bedre. Men det er også godt å vite at ting ikke bare eksisterer, men også er så bra som du kan få til. Jeg tegnet illustrasjonene på nytt.


Lag mindre byggesteiner for å komme i gang

2025-08-18

Raymond Chandler var en av forrige århundres store krimforfattere. Etter å ha vært direktør i et oljeselskap, utga han som 53-åring sin første roman – The Big Sleep – til strålende mottakelse. Så enkelt er det, altså. Har vi ikke alle en stor roman i oss som bare lengter etter å slippe ut?

Men før han ga ut boken, hadde han skrevet flere kortere noveller, og før det igjen hadde Chandler vært journalist. Han våknet altså ikke til et liv som romanforfatter, men begynte med korte tekster.

Og er ikke det gode nyheter for de av oss som strever med dørstokkmila? Nesten ingen store prosjekter oppstår av seg selv. De bygger på mindre byggekloser – og jo mindre det første steget er, desto lettere blir det å starte.

Men når du har skrevet så er du i gang. Og du kan alltids kombinere byggesteinene eller utbrodere dem senere. Det var dette Chandler gjorde da han kombinerte to av sine noveller for å lage debutromanen.

Husk: Har du skrevet én setning, har du mer til felles med Chandler enn versjonen av deg som ikke har skrevet noe. Så begynn heller med noe som er for lite enn å sikte for høyt.

(Hele denne siden er et eksempel på det. Det er lettere å skrive en kort snutt her enn en artikkel til forsiden. Og det er bedre å skrive en kort snutt her enn ingenting.

På engelsk kalles det noen ganger et atomic essay. Én idé, på rundt 500 ord. Og som atomer kan det kombineres med andre atomer. Det fungerer også godt med Zettelkasten.)


Bare begynn å gå

2025-08-13

Noen ganger står vi fast. Noe rakner, og vi sitter igjen uten gode alternativer.

Da er et godt råd fra Jocko Willink: Begynn å gå.

Har du gått deg vill i skogen er det en dårlig idé å bli sittende og analysere. Gå mot en høyde for å få oversikt, eller finn en bekk du kan følge til en elv – før eller siden finner du hus og vei.

Du vet ikke nøyaktig hvordan veien blir, men den tar form idet du begynner. Og står du helt fast, ta rådet bokstavelig: Gå deg en tur. Re opp senga. Rydd et rom. Klipp plenen. Ring en venn. Om alt annet svikter, kan du i alle fall se tilbake på en dag med fremgang.

Det er lov å ikke ha hele planen klar. Sett én fot foran den andre – så skjer det gode ting.


Du kan være hvem du vil, så lenge du er redelig

2025-08-05

Det er mange grunner til å mislike Philip Marlowe i Raymond Chandlers kriminalroman The Big Sleep. Den hardkokte L.A.-detektiven er røff i kantene, alkoholisert og ufin mot damene. Men han er ærlig. Og det trumfer alt.

Vi tåler nesten alt fra folk vi stoler på: Feil miljø, dramatiske meningsforskjeller eller et utseende bare en mor ville vært glad i. Vi trenger ikke engang like dem, men vi respekterer dem som spiller med åpne kort.

Kostnaden er at ærlighet er verdens skjøreste valuta. Én overdrivelse, én gang hvor du holdt tilbake en uheldig opplysning eller ett forsøk på å berike deg selv, så har du mistet alt.

Da må du alltid forklare deg, forhandle og tilpasse deg.

Skal du gå gjennom dette livet som deg selv, har du ikke noe valg. Du kan ikke fire på kravet om integritet. Ikke én gang. Du blir kanskje ikke rik av det, men du får leve som en Marlowe og ikke som en av hans korrupte kollegaer.


Hva om du er under gjennomsnittet?

2025-04-10

Jeg ble nylig spurt om jeg hadde nok erfaring innen et felt. Min første innskytelse var å forsvare meg. Vise til det jeg hadde gjort og fått til, og forsøke å finne bevis for at ja, jeg er bedre enn de fleste innen dette.

Men kanskje skulle jeg heller antatt at jeg var dårligere enn snittet av befolkningen?

Derek Sivers beskriver dette i et glimrende notat (“I assume I’m below average” – og takk til David Perrell for påminnelsen).

Han spør: Hva om du antar at du ikke er bedre enn snittet? Hva setter det deg fri til å gjøre eller være?

I mange tilfeller gir det deg tillatelse til å være en elev. Til å være nysgjerrig. Til å stille spørsmål.

Det setter deg fri til å prøve nye ting. Har du allerede en velprøvd metode, er du bundet til den. Men om du er under gjennomsnittet, ligger verden åpen for deg. Alt gir fremgang.

Er du under gjennomsnittet, er du også fri fra forventninger og tidligere bragder. Du har ingen laurbær å hvile på. Ingenting kan sette deg i et dårligere lys, så du kan ta sjanser.

Du kan forbedre deg, heller enn å forsvare deg.

Om du antar at du er under gjennomsnittet, er du på vei et sted.


Kunsten å småprate

2025-03-28

Ingenting slår en god småprat. Det er olje i det sosiale maskineriet. Det kan være god underholdning og løse opp i en trykket stemning.

Og det er lettere å få til enn mange tror.

1. Grynt mer

Jeg var nylig i en dårlig samtale – et skoleeksempel på slapp småprat.

Person 1 sa noe vittig. Ingen reagerte på det, de var mest opptatt av å finne på et svar – helst noe enda vittigere.

Det ble bare en stiv runddans av forsøk på å overgå forrige taler.

Men god småprat er ikke en konkurranse.

Det er noe man får til sammen. Det blir til ved at du smiler, grynter og kommer med oppmuntrende kommentarer og spørsmål.

Her er noen forslag:

Du skjønner greia. Du trenger ikke stresse med å finne noe smart å si. Du kan bare grynte et «hm» for å vise at du setter pris på det taleren sier og få dem til å si mer.

2. Finn felles grunn

Jeg hørte en gang et radiointervju med det som visstnok var norgesmesteren i smalltalk. Ok, detaljene er litt diffuse, men jeg mener å huske at han ble spurt om hva den beste arenaen for småprat var.

«Badstua», svarte han kontant.

Der er det lett å finne noe å prate om som alle kan kjenne seg igjen i. Han foreslo:

«Her var det varmt, gitt.» Og da kunne den andre bare humre og jatte med (se punkt 1).

Og så kunne man følge opp med «Skal en slenge på noe vann da?», og mer behøvde ikke den samtalen.

Du trenger ikke finne opp en ny sjanger av samtaletema. Bare si det du ser.

Er du på bussen kan du begynne med «Ja, det var mye folk her i dag.» Bare finn på noe som bryter isen.

3. Vis hvordan verden ser ut gjennom dine øyne

Dette gjelder langt utover småprat: Du trenger ikke ha opplevd så mye for å være interessant.

En vanlig misoppfatning er at interessante mennesker er de som har reist mye, lest mange bøker eller kjenner mange spennende mennesker. Men de kan være dørgende kjedelige på fest om de ikke klarer å ta deg med inn i deres verden.

Og motsatt, en person med et helt vanlig liv, kan bli festens midtpunkt fordi de klarer å fortelle hvordan de opplevde turen til butikken.

I videoen How To Be An Interesting Person anbefaler School of Life oss å være mer barnlige. Barn har mindre filter. De deler gladelig sine syn på verden, hva de føler og hva de er uenige i. Det er sjarmerende og varmt.

Det behøver ikke være så mye vanskeligere enn dette.


Du kan bare gjøre ting – eller hvordan lære å flyte

2025-01-12

I går lærte jeg å flyte.

Hele livet har jeg tenkt at det bare ikke var et alternativ for meg. De lange beina sank først, så før eller siden sank jeg ned som en ballong knyttet til et spett.

Men så leste jeg på en nettside:

With very few exceptions, everyone floats. However most people think they are that exception, when in reality 99,9% are not.

Ok. Da var det ikke lenger lov å tro jeg var unntaket. Everyone floats.

Hva gjør de andre langbeinene for å flyte? Jo, de flytter balansen ved å ta armene over hodet, spre beina og presse skuldrene ned i vannet. Og gjett hva? Det fungerte!

Som ei venninne sa: «Nå er du på god vei til å få Skilpaddemerket!»

Og er det ikke dette livet er fullt av? Små og store ting vi tenker ikke er for oss. Hindre og umuligheter. Det der oppe er for noen andre, men vi er unntaket som aldri kommer til å få det til.

Men noen ganger trenger vi bare å høre at dette er faktisk for oss. Vi bare tror vi er unntaket.

Jeg husker et møte med fire nordiske fabrikksjefer. Den finske sjefen mente at årets effektivitetsmål var helt umulige. Men hans skandinaviske kollegaer minnet ham på at det hadde han sagt for tre år siden også, og likevel nådd målene. «Også dette kommer du til å få til.»

Kanskje er det nyttigere med holdningen til den amerikanske sersjanten jeg jobbet med:

If you wanna do something, just figure out what it takes and do it. Just friggin’ do it!


Hva koster det egentlig? Musks idiotindeks

2024-12-09

Eric Jorgenson siterer Elon Musk på Twitter:

Etter at han kom hjem fra Russland og selv hadde regnet på hva det ville koste å bygge en rakett, brukte Musk det han kalte idiotindeksen. Det var hvor stor andel råmaterialene utgjorde av en komponents kostnad. Ting som hadde en høy idiotkostnad – for eksempel en komponent som kostet $1 000, mens aluminiumet i den bare kostet $100 – hadde sannsynligvis et altfor komplekst design eller ineffektiv produksjonsmetode.

  1. Å gå tilbake til grunnprinsippene er en nyttig målestokk.
  2. Det er i mange tilfeller bra at en leder har et nært forhold til produksjonen.

Vi har lett for å ta ting for gitt, eller nøye oss med en overflatisk forståelse av verden. Jeg likte eksempelet om en tidlig indikator på hva som kan gjøres bedre.


Vi hermer etter forrige leder

2024-12-06

Denne uken hadde vi avsluttende samling av vårt lederprogram med Zaptec. For en fin gjeng!

Som icebreaker prøvde vi oss på allsang (det fungerte forresten bra – de var en musikalsk gjeng). Dag én ledet jeg deltakerne og dag to gikk ansvaret videre til en av gruppene.

Det interessante var at gruppen ledet på samme måte som meg, med de samme antagelsene som jeg hadde gjort. “Vi trodde det var sånn vi skulle gjøre det”, sa de.

Og er det ikke det vi alle gjør når vi har fått en ny lederrolle? Vi hermer etter andre og særlig de som har vært ledere før oss.

Det er både en ulempe, og en fordel: Om sjefen leder godt, vil alle ta etter dem – det smitter automatisk. Men om sjefen har vært dårlig, viderefører de en dårlig kultur, mens de egentlig heller burde lest reglene.

Bare se på dette eksperimentet med aper: De gruppene som videreførte kunnskap, lærte å bruke mer avanserte verktøy enn de som aldri hadde vært borti verktøyene før.

“Perhaps the most fundamental thing this study shows is that a group of chimpanzees can appear more intelligent than any single individual – together they can create more advanced steps in cultural evolution.” - Professor Andrew Whiten ved St Andrews universitet.


System nr. to har en tendens til bli for komplisert

2024-12-05

En observasjon fra virkeligheten er at mange velfungerende, enkle system blir etterfulgt av et system som er i overkant komplisert. Det kalles The Second System Effect, men jeg kan ikke i farten komme på å ha sett det selv noe sted.

Det er ikke helt det samme, men ligner litt på Galls lov:

A complex system that works is invariably found to have evolved from a simple system that worked.


Spesialisering av datautstyret mitt har gitt meg mindre dårlig samvittighet

2024-11-30

På gulvet på mitt kontor står en 15 år gammel iMac. Den er flott å se på, har fortsatt en klar og god skjerm, men er nå en kilde til dårlig samvittighet.

Innmaten er utdatert, og Apple har for lengst sluttet å oppdatere operativsystemet. Selv om tanken var at denne kunne få et nytt liv som ekstern skjerm, har det vist seg vanskeligere enn jeg trodde. Den står derfor ubrukt, lavmælt hånende.

Derfor styrte jeg unna iMac da jeg trengte en fornyet maskinpark. I stedet kjøpte jeg:

Ved å la hver boks få ett formål, håper jeg å få et sett datautstyr som jeg er mer fornøyd med enn om jeg måtte kombinere behov.

Nå har jeg to rimelige datamaskiner som kan være på hvert sitt sted, i stedet for å ha én kraftig bærbar som både hadde vært tung å drasse med, og dyr å miste på reise.

Kanskje blir maskinene utdaterte før en dyrere laptop hadde blitt det. Men når den dyre maskinen ryker, ville jeg blitt frustrert over at det fortsatt var mye skjerm, tastatur eller noe annet igjen i den. Nå kan jeg bytte ut relativt rimelige datamaskiner, hvor alt annet enn den eksterne skjermen er av middels kvalitet.

Kanskje er det et generelt prinsipp her også? Begynn med allsidige verktøy, men spesialiser rollene etterhvert som du forstår behovet ditt?

Derfor har jeg styrt unna kombinert vaskemaskin og tørketrommel, og alt-i-ett-kamera. Men på den andre siden, er jeg glad vi aldri kjøpte pulk til barna, men bare brukte sykkelvogn med meier. Vi gikk aldri nok på ski til at vi hadde det behovet for spesialisering.


Hva om vi hilste på folk i gata?

2024-11-14

En av de små gledene jeg hadde ved å bo i Frankrike, var å hilse på fremmede. Altså ikke den forpliktende formen for «hilse på», der man må introdusere seg, småprate og love hverandre evig troskap, men den enkle formen der man sier «Bonjour» og går videre med livet sitt.

Og i motsetning til om man hadde gjort det i Norge, ble det hverken møtt med panikk eller torskeøyne, men et «Bonjour» og et nikk tilbake.

I nabolaget der jeg bor nå, passerer jeg med ujevne mellomrom en alvorlig eldre mann jeg vil gjette er fra Midtøsten. Han smiler ikke, halter når han går og ser litt skummel ut.

Når vi møtes, nikker vi sakte og andektig til hverandre. Ingen av oss smiler, og vi kommer aldri til å småprate. Men dette er et av dagens høydepunkt. Det er et lite «jeg ser deg», uten å komplisere situasjonen.

Jeg vet ikke hvorfor vi har så vanskelig for å møte blikket til en fremmed i dette landet. Men spør du meg, har vi gått for langt i vår iver etter å la folk leve sine liv i fred. Det kan vi fortsatt gjøre, men det er ingen som tar skade av å få et smil eller et langsomt nikk på veien.